Dette er historien om hunden Nitro fra og med januar 2012 frem til den skjebnesvangre dagen lørdag 4. februar. Nitro sin historie startet for oss på Facebookgruppen “Funnet og savnede hunder og katter”. Etter hvert så tok den så mye plass at det ble laget en egen gruppe til denne forkomne hunden. Gruppen ble hetende «hunden på Rygge – Nitro er nå savnet».
Trekkhunden Nitro hadde vært med sine Tyske eiere på trening og konkurranse i Norge. På vei tilbake til Tyskland hadde de en rast i Moss hvor de luftet hundene og seg selv. Dette var siste gang Nitros eier så hunden sin.
Det sto en artikkel i Moss avis 23. januar og mange var ute og lette. Noen hver for seg, noen sammen, noen kjørende og noen gående. Fredag 27. januar kom det 2 unge jenter kjørende fra Tyskland. Dette var eiers datter og hennes venninne. På det tidspunktet var det blitt gjort flere mer eller mindre sikre observasjoner av Nitro og på denne fredagen oppholdt vi oss rundt Gillingsrud og Slangsvolveien i Råde i Østfold. Nitro ble ved en tilfeldighet sett sittende på et jordet ved Slangsvolveien 50. Det så ut som hun satt og tygde på noe. Vi ringte umiddelbart de to jentene som akkurat hadde ankommet Rygge Hotell og de kom kjørende. Nitro satt på samme sted da de kom. De gikk sakte mot henne med hundegodt i hånda og en annen hund fra flokken som Nitro kjente godt. Da jentene og hunden kom på ca 15 meters avstand begynte Nitro å rygge. Hun ble oppfattet som bestemt og klar på at hun ikke ville bli fanget. Hun skvatt ikke, hun sprang ikke. Hun kikket på dem og det kunne nesten se ut som om hun vurderte noen sekunder hva hun skulle gjøre. Deretter snudde hun og travet sakte opp i skogen. Jentene og hunden fulgte etter til de mistet sporet. De returnerte da og en sporekvipasje fra Hvaler kom for å hjelpe til. De fulgte sporene fra Slangsvollveien og tilbake til Gillingsrud, Skomakerveien. Så ble det stille – igjen.
Vi ble enige om å lage en samlingsplass i et hus i Skomakerveien. Der møttes ca 15 personer inkludert de 2 tyske jentene. De hadde telefonkontakt med eier i Tyskland, vi diskuterte hva som burde gjøres videre. Hva hadde skjedd? Var hun skadet? Hadde hun blitt vill? Hvorfor fikk de ikke tak i henne? Hva overlevde hun på? Mange spørsmål, få svar. Mye frustrasjon og usikkerhet. Hvorfor hadde de bare dratt fra Nitro? Hvorfor kom ikke eier tilbake? Mange spekulasjoner. Praten foregikk på en god blanding av norsk, engelsk og tysk. Jentene dro tilbake til Rygge Hotell (der de fikk bo gratis da Hoteleierene er Nitromedlemmer og ønsket å bidra litt ekstra) for å hvile litt. Litt godt utpå ettermiddagen kom det inn en telefon fra politiet om at Nitro var blitt observert rett borti gata. Folk kastet seg i biler og dro avgårde. Det ble forsøkt utallige måter for å fange henne og vi var nære. Ved 3 anledninger var vi så nærme som 10 meter, men hun var sky og hun var rask. Dette var jo en godt trent trekkhund. Vi måtte til slutt gi opp denne fredagen og folk dro hvert til sitt men usikker på om noen egentlig sov noe særlig.
På lørdagen var det på’n igjen og hver dag frem til 4. februar. De tyske jentene og hunden dro hjem på søndag 29. januar men vi andre fortsatte jakten på den «bortkomne diamant». Det ble satt opp feller av ulike typer og vi lette. Hva lette vi etter nå? Var hun aggressiv? Var hun redd? Var hun sulten og kald? Var hun i det hele tatt i live? Det ble gjort sporadiske observasjoner. «En svart, stor, løs hund» Det finnes tydeligvis mange av dem… Det kom inn et tips fra en taxi om en mulig påkjørsel ved et bestemt sted i Råde. Det ble søkt med hund langs E6 ved angitt sted, men intet funn. På disse ukene skjedde det mye. Vi var i kontakt med eier og med den norske oppdretteren som kunne fortelle at dette hadde vært en svært sosial og mild hund. Hun stilte seg egentlig litt undrene til hele forsvinningsnummeret. Faktumet var dog at Nitro var på rømmen. På et ukjent sted, uten et hjem å returnere til. Hun forflyttet seg og la etter seg store avstander på kort tid. Etter som dagene gikk flyttet vi standplass til Rygge Hotell. Det var godt med litt større plass enn en liten stue. Hotellinnehaverne stilte med kaffe og noe å tygge på.
Jeg er ikke overbevist om at folk husket på eller tok seg tid til å spise på denne tiden så dette ble verdsatt. Det var aktivitet hver dag frem til denne vanvittige lørdagen. Fredag 3. februar fikk dyretolk/ klarsynt vi bruker tydelige beskjeder om at Nitro måtte inn i varmen, -« i morgen ville det være for sent». Det ble søkt og lett til langt på natt, og tilslutt måtte de innse at fysikken gjorde det umulig å fortsette. Litt søvn og så møtes til ny dyst i morgen lørdag 4. februar. Dyretolk/ klarsynt kunne forhåpentligvis ha tatt feil. Vi møttes på hotellet lørdag morgen, dro ut og avtalte å møtes senere igjen. I mellomtiden kom den forferdelige beskjeden. Nitro var muligens funnet død. Et par på tur hadde funnet en død, svart hund i en skaukant ved et jorde i nærheten av Gillingsrud. Vi dro bort for og forhåpentlig å avkrefte at dette var «vår» Nitro, men det fikk vi ikke gjort! Der lå hun. Den ukjente, svarte, tyske trekkhunden som hadde limt seg fast i hjertene våre. Den hunden som hadde sørget for at folk fra hele Østfold og deler av Oslo/Akershus fikk på seg varmedresser og var ute i kulda og lette. Den hunden som engasjerte folk fra hele Norge. Første om morgenen: Sjekk Facebook! Siste om natten: Facebook! «Hunden på Rygge – Nitro er nå savnet»! Og resten av verden? Eksisterte den? Aner ikke! Unger og hunder… -fikk de mat og luft? Husker ikke! Det var som å være inni en boble av Nitrorus. Vi var høye på kaffe og adrenalin. Vi gråt litt, men lo mest. Helt til sjokket var totalt og døden kom som en bølge over oss. Sorgen.
Nitro ble fraktet ned til hotellet der mange ventet på videre føringer, men nå var det slutt på ideer og forslag. Slutt på latter og arbeidslyst. Slutt på håp og tro! Nitro lå i bilen. Kald og død. Det var bare sorg og tårer igjen! Ble vi litt gale under disse dagene? Mulig det. Dette var jo bare en hund, vi kjente den ikke en gang. Men kanskje nettopp derfor ble sorgen stor. Vi opplevde noe helt spesielt. Et vanvittig engasjement… En sterk følelse av samhold… Noe fint og vakkert som endte veldig, veldig feil. Etter en stund reiste folk hjem til sitt. Noen dro sammen, noen hver for seg og Nitro dro til Bærum. Vi ble enige om å obdusere henne og fikk eiers godkjenning til å gjennomføre både obduksjon og kremasjon. Dette kostet noen tusen kroner og en kronerulling ble iverksatt.
Den 17. mars hadde vi en minnemarkering, hvor vi strødde asken på samme sted hun ble funnet død. Folk hadde med blomster og lys, det ble holdt en kort tale, en liten seremoni for at de 4 himmelretningene skulle ivareta Nitro nå, og asken ble spredd. Vi var ca 30 personer som møtte opp og dro sammen ned på Hotellet som igjen åpnet dørene for en gruppe mennesker som hadde funnet hverandre i et helt uvanlig fellesskap. På denne kvelden ble det enighet om at dette ikke kunne være slutten på Nitros historie. Nitro skulle ikke ha omkommet forgjeves og i hennes navn og ånd ble vi enige om å opprette en ny gruppe: Nitrogruppa. Veien måtte bli til mens vi gikk. Rammene var vi usikre på, men grunnpilaren var klar; Vi skulle fortsette å hjelpe hunder og eiere som var kommet bort fra hverandre.
Nå er det flere tusen medlemmer på gruppa og det kommer nye til hver dag. Nitros død har bragt mange hunder og eiere sammen igjen, og jeg vil si at det er først og fremst Nitros fortjeneste. Vissheten om at hun ser hva hun har bidratt til, gir hennes bortgang verdighet og en slags mening, tross sorgen. Jeg kunne sikkert skrevet enda mer detaljert, men det hadde fort blitt altfor mye. Jeg håper dette har gitt et lite innblikk i de dagene, ukene midtvinters i tjukkeste Østfold.
-Anita Nordtug-
0